Nå kan jeg jo ikke med sikkerhet si at Pippi ikke var stressa. Men etter mange års erfaring med veiledning og coaching av personer som opplever mye stress, så er jeg rimelig sikker på at Pippi stort sett hadde ganske lave skuldre. 

Om du søker på ordet stress, får du nesten 650 millioner treff på Google. Jobben er stress, barna er stress, fritiden er stress, og så er det så syyyykt stress å stå i kø for å komme seg til hytta i helga… I dagliglivet brukes ordet stress i forbindelse med travelhet, tidsnød og mange ting på «to-do»-lista, og nesten utelukkende omtales det som noe belastende og negativt, og settes i forbindelse med sykdom og uhelse. 

Men hvis vi tar oss litt tid til å tenke etter - hvordan hadde livet ditt sett ut uten stress? Uten impulser og mål, utfordringer og arbeidsoppgaver? Temmelig kjedelig, kanskje? Og i alle fall ikke et liv som stimulerer til læring, utvikling og økt mestring?

Nyere forskning viser at vi med fordel kan endre måten vi ser og omtaler stress på. Stress er noe vi vokser på, og som er med på å gi mening til tilværelsen. Og med mindre du tror stresset du utsettes for er farlig for deg, så er ikke stress farlig for helsa.  Studier fra Harvard University viser at de som oppgir å ha et høyt stressnivå, har 43% større sannsynlighet for å dø tidlig, sammenlignet med de med lavt stressnivå. MEN; dette gjelder kun de som hadde en oppfatning om at stresset de blir utsatt for er helsefarlig. Mennesker som rapporterer høyt nivå av stress i hverdagen, men som ikke knytter dette til fare for egen helse klarer seg fint. De klarer seg faktisk også bedre enn de som oppgir å ha relativt lite stress. 

Med andre ord er stress helsefremmende for oss. Stress er sunt så lenge du opplever en viss kontroll i kaoset, og at du har en forventning om at ting går seg til. 


Hvorfor Pippi ikke var stressa



" Dette har jeg aldri prøvd før,
så dette tror jeg helt sikkert jeg kan klare"

                                                                                                                                                                     Pippi Langstrømpe    

                                

Å se på stresset som noe utfordrende og forbigående, gir oss en opplevelse av kontroll over situasjonen. "Jeg vet jeg takler dette, og fikser fint å stå i det til det er over".  Positiv mestringstro vil gjøre noe med forventningene, og mest sannsynlig resultatet, neste gang vi går inn i en lignende situasjon. Men er det så enkelt? Kan jeg bare si som Pippi, og dermed sette en strek over alt negativt og helsefarlig stress i hverdagen? På en måte er det kanskje så enkelt – og så vanskelig! For å øve opp en positiv mestringstro, er det avgjørende at vi opplever å mestre og nå egne mål. Her understreker jeg EGNE mål – for hvis vi hele tiden skal forsøke å mestre og nå ANDRES mål, ja da blir vi nok hengende etter. Og kommer vi aldri i mål, da mister vi opplevelsen å mestre. Vi må sette målene våre slik at de er oppnåelige. Noen perioder i livet må målet være latterlige lite, andre ganger har vi overskudd og krefter til å strekke oss litt. Jeg tror ikke Pippi Langstrømpes positive mestringstro gjorde at hun klarte alle oppgaver helt perfekt; men hun klarte det GODT NOK! 


Hva kan vi lære av den nye forskningen?

Nyere stressforskning viser oss at vi kanskje ikke skal streve for å redusere stress til det minimale. De som har en stressende jobb, med mulighet til å påvirke egen arbeidshverdag , lever lenger enn de med lite jobbkrav. Kanskje bør resultatet fra nyere forskning bli at vi «angriper» stresset fra en annen kant? I stedet for å forsøke å ta bort alt stress, som i utgangspunktet kan være bra for oss, bør vi kanskje bli bevisst kravene jeg har til meg selv, prioritere hva som er viktig å bruke tid og tanker på, og ikke minst reflektere rundt hva som er GODT NOK! Og da kan vi kanskje starte med å tenke over hvordan vi bruker ordet stress…

Litteratur: 

Keller, A,  Litzelman, K et. Al (2012) Does the Perception that Stress Affects Health Matter? The Association with Health and Mortality Health Psychol. 2012 Sep; 31(5): 677–684.